Et døds­fall oppleves for de fleste som vondt og vans­kelig, og det er mange tanker som strømmer gjennom oss. Ofte vil vi kjenne smerte over det vi ikke fikk sagt eller gjort. Reak­sjoner som engstelse, sinne, skyld­fø­lelse, nedtrykthet, lettelse eller like­gyl­dighet er normale reaksjoner.

Mange synes det er vans­kelig å dele sorg og savn med mennesker de omgås i det daglige. Det finnes i dag ulike sorg­grupper som kan hjelpe deg gjennom den vans­ke­lige tiden. Omsorgs­tje­nesten, tros­sam­funn, lege og NAV er noen av dem som har slike tilbud.

La andre delta

Det er alltid godt å snakke om det som opptar oss. Selv om kontakt med andre mennesker kan virke som en belast­ning, er det en hjelp i bear­bei­delsen av sorgen. Således vil vi anbe­fale at døds­fallet aver­teres før begra­velsen eller biset­telsen. Det vil gi andre som følte at de sto den avdøde nær, en mulighet til et siste farvel. Like­ledes bør vi tenke oss om før vi annon­serer at vi ikke ønsker blomster. Det kan være lettere å ta kontakt med en venn eller bekjent hvis vi kan ta med oss en blomst.

Formu­le­ringen «Venn­ligst ingen kondo­lanser», kan også virke som en stengt dør for dem som står rundt oss, og nettopp i denne tiden er det viktig å holde alle dører på gløtt.

Barns sorg

Barn som opplever et døds­fall har vanligvis ingen erfa­ring med dette. De har heller ikke en ferdig utviklet forstå­else å bear­beide følel­sene sine med. Men fanta­sien er godt utviklet. Det er derfor viktig å bruke tid sammen med barna, lytte til dem og snakke med dem. Fanta­sien kan være vans­ke­li­gere å forholde seg til enn reali­teten. Barna bør få ta del i det de selv ønsker, for eksempel å se den døde i kisten og å være med i begra­velsen eller biset­telsen. Det kan være en god opple­velse for barn å legge noe i kisten til avdøde. Dette kan være noe de selv har laget, tegnet eller skrevet, blomster de har plukket, eller en gjen­stand som betyr noe i barnets forhold til den avdøde.

De eldstes sorg

En annen gruppe som det er lett å «glemme» i sorgen er gamle foreldre og beste­for­eldre. For foreldre er det like vondt at barna dør enten de er unge eller eldre. Vi er ofte mest opptatt av ekte­felle og barn av avdøde, mens en enslig gammel mor eller far ikke får samme oppmerk­somhet. Kanskje vi tror at de har så mye livs­er­fa­ring at de greier seg selv. Det er ingen som kan greie seg selv i sorgen, og vi trenger alle et medmenneske.

Selv­mord

Det kan være ekstra vans­kelig å oppleve døds­fall der den døde valgte å ta sitt eget liv.

Helse­di­re­ko­ratet og LEVE – lands­for­eningen for etter­latte ved selv­mord har utviklet en veiled­ning for å ivareta etter­latte ved selvmord.

Se www.leve.no.

Når et barn dør

Å miste et barn er en av de aller vans­ke­ligste situa­sjo­nene vi kan tenke oss, som mennesker og foreldre. Foruten primær­helse­tje­nesten og ulike sorg­tilbud, kan Lands­for­eningen for uventet barnedød og foreningen Vi som har et barn for lite bistå med hjelp og råd etter å ha mistet et barn.

Se etbarnforlite.no og www.lub.no.